1Tim 2:9-10
Likeså skal dere
hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro
mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres
rene liv i gudsfrykt.
Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,
men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.
For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn.
1 Pet 3:1-5
Vår Herre Jesus Kristus har autoritet over oss. Og fordi Han
er vår Herre, så har Han autoritet til å regulere vår klesdrakt så vel som alt
annet som angår oss.Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær,
men hjertets skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse - en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud.
For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn.
1 Pet 3:1-5
Disse skriftstedene tar for seg en fristelse som har størst
tiltrekningskraft på kvinner, enda menn ikke er immune mot den. Av denne grunn
blir kvinner skilt ut som gruppe av Paulus og Peter for særskilt rådgivning.
I vår tid har vi sett at dette med moter har en større makt
over mange kvinner enn det anstendighetssansen har. Til og med verdslige menn
har blitt sjokkert over den lettkledte klesdrakten til mange kvinner som gir
seg ut for å være kristne. Det er å beklage at mange kvinner heller tilegner
seg moter som er designet for og av mennesker med tvilsom karakter, istedenfor
å tilegne seg moter fra dem som søker å leve til Guds ære.
Jeg kan ikke se at hverken Paulus eller Peter her fastsetter
strikte og jernharde regler, men det er et prinsipp inne i bildet her.
«Men Peter ba kvinner
om å ikke flette håret eller gå med gull på seg,» vil noen hevde. (Ifølge
min egengranskning var det skikk og bruk å tilbringe mye tid på det å flette
håret og legge gull og småpynt i det.) «Han
ba dem om å ikke stelle håret,» konkluderer de.
Jeg sier meg enig med predikanten O. B. Braune, som var
pastor for Rosen Heights Assembly of God Church i Fort Worth i mer enn 40 år.
Han er nå dratt for å være hos Herren. Han sa følgende om dette: «Jeg lærer
kvinnene å dresse seg opp og se fin ut for seg selv og ektemennene sine. Jeg
sier til dem: 'Du måtte se fin ut for å få ham, og det er best du ser fin ut om
du vil beholde ham.'»
Peter sa ikke «IKKE...»
For om han hadde sagt: «Flett IKKE håret,» og «ha IKKE på dere gull,» så hadde
han også sagt: «Ta IKKE på dere klær.»
Det han sa var: «Deres
pryd skal ikke være den utvortes -hårfletninger og påhengte gullsmykker eller
fine klær..» (vers 3). Og selvsagt vet vi at han ikke ba dem om
og ikke ha på seg fine antrekk eller klær.
På grunn av at dette utgjør en fristelse for kvinner sier
han: «Tilbring ikke all din tid på håret ditt. Tilbring ikke all din tid på
stelle deg i stand. Tilbring ikke all din tid på antrekk og klær.» (Om enkelte
kristne kvinner hadde tilbrakt halvparten så mye tid som de bruker på håret og
klærne til å be, faste og søke Gud, så ville de ha vært åndelige kjemper!)
Peter forsøker å få fram en balansegang her.
Vi trenger balanse. Menigheten har en tendens til å falle i
grøfta på enten den ene eller den andre siden av veien. Vi trenger ikke bevege
oss mot det ekstreme på noen av måtene; vi behøver å bevege oss midt på veien.
Peters poeng er dette: Tilbring ikke all din tid på det
ytre menneske. Men se først og fremst til at det indre menneske pyntes
med en mild og stille ånd. Om du pleier mennesket på innsiden først, så vil du
ikke måtte bekymre deg så mye om den karen som er på utsiden.
Da jeg mottok dåpen i Den Hellige Ånd og kom over til
pinsevennene, så var Full Gospel - menighetene striktere enn det de er nå.
Nesten alle kvinnene hadde langt hår, fordi de hadde blitt lært at de skulle ha
det.
En kvinnelig evangelist forårsaket opprør da hun klipte
håret, eller «kortklipte» det som de kalte det den gang. Det kan hende enkelte
ikke vil være i stand til å forstå terminologien her, men folk fra Texas og
Oklahoma vil få tak i bildet når jeg sier at folket «threw conniption fits.»
(Dette betyr omtrent «fikk raserianfall»).
Den kvinnelige predikanten sa: «Gud ba meg om å gjøre det.»
«Men Bibelen sier akkurat her,» konfronterte de henne, «at
en kvinne skal ha langt hår.»
«Det fins imidlertid andre skriftsteder, skjønner dere.
(Skrift må tolkes i lys av Skrift.) Jeg fikk se at Peter sa: Tilbring ikke all
din tid på ditt ytre menneske - på håret ditt; men se først og fremst til at
det indre menneske pyntes med en stille og mild ånd. Det gikk opp for meg at
jeg tilbrakte for mye tid på det lange håret mitt for å få det til å se fint
ut. Etterat jeg klipte håret drar jeg bare kammen igjennom det, og så er jeg
ferdig. Jeg kan tilbringe tid med Bibelen og tid i bønn. Jeg er faktisk mer
åndelig nå og vandrer nærmere Herren enn tidligere. Jeg tilbrakte for mye tid på
det ytre menneske.
Her er det nødvendig å få fram en balansegang. Jeg vil si
følgende: De kvinner som forkynner Evangeliet bør være særskilt påpasselig med
å unngå nettopp et slett og usømmelig utseende. (Det kan være klokt av dem som
inntar en eller annen ledende stilling å helle til konservativt hold når det
gjelder klesdrakt og oppførsel.)
Paulus råder kvinner til å ha gode gjerninger istedenfor å
gå til ytterligheter når det gjelder disse tingene. En kan med letthet se at om
en kvinne hadde tilbrakt for mye tid på enkelte av disse områdene, så ville hun
ikke hatt tid til å gjøre gode gjerninger. Peter tilrår pynting av det indre menneske.
Det tar tid å pynte det indre menneske. Det hele munner ut i den kamp som er i
oss alle mellom kjødet og ånden.
Jeg tror ikke vi trenger å fastsette jernharde regler og
lage en liste over ting vi kan og ikke kan gjøre. Vi har heller ikke rett til å
påtvinge andre våre meninger og ideer.
Jeg har alltid vært svært konservativ. Det tok min kone de
ti første årene av vårt ekteskap å få meg til å fatte hvilken mening det hadde
å gå med giftering. Jeg likte simpelthen ikke ringer. Men jeg hadde ikke noen
oppfatninger når det gjaldt om andre burde gå med ringer; det var ikke min sak.
Det er ikke meningen at jeg skal regulere din samvittighet; det er det du som
skal gjøre. Det er noe som er imellom deg Gud. La enhver finne ut hva som er
rett for ham eller henne når det gjelder dette. Min kone fikk tilslutt overtalt
meg til å gå med en enkel gullring, og så ga hun meg en slik en til jul. Jeg
begynte å gå med den, og etter hvert likte jeg den mer og mer. Det varte ikke
lenge før jeg sa til henne: «Jeg har lyst på en til.» Og så skaffet hun meg
enda en ring. (Enkelte ganger har vi forutinntatte, fordomsfulle holdninger
angående noe, men så finner vi ut at det ikke på langt nær var så ille som vi
trodde.)
Jeg likte ikke damenes øreringer. Jeg var ikke lumpen angående
det men uttrykte mitt ønske på en så kjærlig måte jeg bare kunne, og min kone
gikk ikke med øreringer i de første 25 årene av vårt ekteskap. Men tilslutt ba
jeg henne gjøre det hun selv ville, og gå med dem om hun hadde lyst til det.
Dette gjaldt nemlig bare hva jeg likte og ikke likte. Jeg kunne ikke se
at Gud brydde seg noe særlig. Når alt kom til alt hadde jeg sett at Gud frelste
folk i Afrika og døpte dem med Den Hellige Ånd mens de gikk med ring i nesen!
Søster Maria Woodworth-Etter het en fremragende predikant i
pinsebevegelsens første tid i USA. Hun var født i 1844 og begynte sin
helbredelsestjeneste i 1885. Da hun var 70 år hadde hun et telt med 22000
sitteplasser, og hun prekte uten mikrofon og lydanlegg.
Jeg så en utgave av Dallas Times Herald fra 1911, og
akkurat der på forsiden sto det angående møteserien hennes: «Ta paraplyene
ned, gutter, og kom ut til teltmøtene i Fair Park. Gud helbreder nå de syke
slik Han gjorde det på Jesu og apostlenes tid.»
Artikkelen fortsatte med å fortelle hvordan person etter
person ble helbredet, og hvordan byens leger nå undersøkte dem både før og
etter. Noen av de mest usedvanlige mirakler en noen gang har hørt om fant sted
i hennes møter. Den kvinnen var en kraftstasjon for Gud.
Men hun gikk ikke engang inn i sin tjeneste før hun ble
eldre. Gud hadde kalt henne til å preke da hun var ung, men menigheten hennes
sa at kvinner burde tie. Hun ville derfor ikke adlyde Gud og kom på den måten
ut av Hans vilje. Hun opplevde mange lidelser. Fem av hennes seks barn døde.
Var det Gud som drepte dem? Nei. Men på grunn av at hun var i en tilstand av
ulydighet så kunne djevelen gjøre dette. Hennes første ektemann døde. Og
omsider, da hun nesten var 50 år og selv var nær døden, sa hun: «Okey, Gud. Jeg
skal gjøre det. Jeg bryr meg ikke om hva mannfolkene sier, hva menigheten sier,
eller hva noen som helst sier. Jeg skal gå å preke og be for de syke.» Da
begynte det å gå godt for henne.
På grunn av at hun var en av de ledende pinsepredikantene på
den tiden ble hun invitert til å tale på det halvårlige General Council-møtet
til Assemblies of God i Stone Church i Chicago, selv om hun ikke tilhørte noen
spesiell gruppe blant pinsevennene. Jeg leste prekenen hennes, og tenkte idet
jeg leste den: «Det var i 1916; men tenk hvor godt den ville ha passet i dag!»
Hun talte til disse ledende Full Gospel-predikantene om å ri
«kjepphester.»
«Så mange predikanter,» sa hun, «henger seg opp i en ting og
rir det som en kjepphest. Noen henger seg opp i klesdrakten til kvinner. Det
er alt de noensinne preker om, til tross for at det å kle seg på den ene eller
andre måten hverken vil få deg til himmelen eller sende deg til helvete. En må
forkynne Jesus, få folk frelst og fylt med Den Hellige Ånd, og så la Herren
fortelle dem hva de skal gjøre.
«Strid ikke mot andre kirkesamfunn. Strid ikke mot
med-kristne,» ga hun råd om. «Forkynn bare Jesus, Korset, Blodet, og
Oppstandelsen. Jeg har erfart at Gud vil møte mennesker jeg aldri hadde trodd
at Han ville ha nådd, fordi de har en hunger i hjertet. Jeg preker ikke mot
noe. Jeg preker for noe.»Bob Buess var sørstatsbaptist og hjemmemisjonær til de spansktalende i den sørvestlige delen av De forente stater da han mottok Den Hellige Ånd. Han utga i 1974 boka The Pendulum Swings (Pendelen svinger). Han slår fast at hensikten med denne boka: «...er å få folk til å dempe seg litt og ta en kikk på den andre siden av forskjellige stridsspørsmål. Hensikten er å la pendelen svinge tilbake til Guds perfekte vilje istedenfor å bli opphengt i dogmer og loviskhet.»
Jeg siterer fra kapittel 5, som har tittelen: «The Pendulum
Swings Back into Line on Attitudes Toward Women's Dress» (Pendelen svinger
tilbake i balanse når det gjelder holdninger overfor klesdrakten til kvinner),
og Bobs kommentarer til 1 Pet 3:3-4:
Du må forstå at
kvinner blir instruert til å legge vekt på hjertets skjulte menneske istedenfor
å legge vekt på ytterligheter i klesdrakten.ER DET RIKTIG AT EN KVINNE IKKE KAN GÅ MED BUKSE-DRESSER?
Nei, dette er ikke riktig ut ifra en streng tolkning av Ordet. Be over det. La Herren guide deg i dette. Det er dette skriftstedet i virkeligheten sier:
5 Deut 22:5: «Kvinnen skal ikke ha på seg det som er forbundet med/hører med til en mann, heller ikke skal en mann ta på seg et kvinneklesplagg; for alle som gjør det er (en) styggedom for Herren din Gud» (King James).
Skriftstedet omtaler at kvinner skal holde seg unna mannsklær, og på samme måte at menn skal avstå fra å gå i kvinneklær. Enkelte homoseksuelle liker å kle seg i kvinneklær. De liker å fremstille seg som kvinner. Det er min oppfatning at det heller var dette som var problemet snarere enn den troskyldige handlingen det er å gå med det motsatte kjønns klær.
En ting er sikkert: Kvinnen bør være kvinne om hun har på seg langbukser eller kjole.
Tradisjonen sier at kvinner ikke skal gå med bukser. Bibelen sier ingenting som skulle tilsi dette. Om du arbeider sammen med en gruppe mennesker som har et annet syn på kvinner og bukser, så trenger du å tilpasse deg til dem for at du ikke skal bli en anstøtsstein for dem. Hvis du føler at du ikke kan tilpasse deg, så bør du be angående det å gå over til en annen gruppe som deler dine overbevisninger. Kvinners buksedresser er ikke mannsklær, forresten. Dessuten er det slik at på Bibelens tid var det mennene som gikk med skjørt mens kvinnene gikk med bukser. Kanskje kvinnene trenger å ha buksene mens mennene på sin side skulle innta skjørtene. (Ved nærmere ettertanke, så vil jeg helst ikke...)
Det er svært viktig at du følger det du har fred for. Enkelte har en bakgrunn som er preget av en sterk undervisning imot det at kvinner skal gå med bukser. Ha på deg det samfunnet ditt tillater deg å gå med, men prøv ikke å tvinge dine synspunkter over på noen som helst andre på en diktatorisk måte. Du kan dele dine overbevisninger med dem, men krev ikke noe.
1 Pet 3:3-4: «Deres pryd skal ikke være den utvortes - hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertets skjulte menneske, men den uforgjengelige prydelse -en mild og stille ånd...»
Her blir kvinner formant til å legge vekt på hjertets skjulte menneske. De skal være kjærlige og feminine. De skal ha en mild og stille ånd ... la det heller være en vektlegging av den ydmyke ånd istedenfor av klesdrakten…Enkelte av de såkalte 'hellige' kvinner hva angår klesdrakten, er blant de mest lumpne kvinner i verden. Det virker som om de har utviklet en helligere-enn-dem-ånd.
Et misjonærpar bodde i det som nå er kjent som Israels land
fra 1900 til 1935. Da de kom tilbake skrev de om skikk og bruk i Bibelens land.
Det har blitt tatt mange steg i det landet siden Israel kom tilbake, men da
denne mannen og hans kone var der, var flere av de eldgamle skikkene fremdeles
rådende.
Han poengterte følgende: «Vi har forsøkt å tolke Bibelen i
lys av Vestens tenkemåte, når det i virkeligheten er ei bok fra Østen. Vi har
erfart at enkelte skriftsteder som betyr en ting for oss, blir tolket på
nøyaktig motsatt måte blant disse folkeslagene. En ting jeg oppdaget som
forferdet meg, er at når vi har vært hjemme på permisjon i Amerika har sett
Kristus-malerier der Han har på seg kvinneklær. Jo visst har kunstnerne malt
ham med kappe, men forskjellen ligger i fargen. Det er visse farger som menn
aldri går med, fordi de tilhører kvinner. Enkelte av de folkene som protesterer
høyest imot at kvinner går med visse antrekk har et maleri i sitt eget hjem av
Jesus der Han har på seg kvinneklær.»I sin kommentar til 1 Tim 2:9, som er en av våre tekster, sier Bob Buess: «Skriftstedet tar faktisk for seg ytterligheter. Det advarer imot ytterligheter. Det er snarere pynt etc. som fordømmes, enn hvilken klestype det er. Enkelte kvinner som er overhengt av pynt behandler kvinner i buksedresser som om de var slanger. Slike kvinner bør være konsekvent med skriftstedet, mildest talt.»
Det er lett å bli ukonsekvent. Jeg har vært på steder hvor
de ikke tillot det å ha perler eller pynt på kjolene. Men de pleide å hefte opp
det lange håret med pyntenåler som stakk ut overalt. Dette er det samme som å
si: «Det er helt i orden at du går med pynt på hodet, men ikke ifra nakken og
ned.»
Jeg
har kjent predikanter som ville fortelle alle kvinnene nøyaktig hvordan de
skulle kle seg; det var hoved emnet deres. De stakkars konene deres fikk knapt
nok lov til å se anstendig ut. De var nødt til å gå med langt hår og kunne ikke
bruke det grann makeup. Men de samme predikantene dresset seg opp og så fine
ut. Når de gikk ut sammen så konene deres ut som om de var mødrene deres!Artikler om kvinnespørsmål:
Var Paulus en kvinne hater?
Er mannen kvinnens overhode?
Må kvinner tie i menigheten?
Må kvinner ha tildekket hode i kirken?
Kan kvinner pynte seg i fine klær og bære smykker?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar